Innlegg
Her reflekterer Randi Flesland over forbrukernes forventninger og rettigheter i forhold til gigantene i fianansmarkedet (Kilde Forbrukerrådet):
Det norske finansmarkedets akilleshæl og største utfordring ligger i sparemarkedet. Finanstilsynet har til nå overvåket bankenes soliditet og pengestrøm, men ikke floraen av nye og til dels eksotiske produkter - eller om det er en rimelig balanse mellom bank og kunder. Vi trenger derfor et eget forbrukertilsyn på finansmarkedet, et uavhengig tilsyn med autoritet, etter modell fra Obamas USA.
Konsekvensene av finanskrisen har kanskje vært mest skadelig for bransjen selv. Man hva har krisen hatt å si for norske forbrukere? Hvilket vern trenger de? Og hva blir statens og tilsynenes rolle for å gjenreise alt som gikk tapt? Finanskrisen har dels dekket over det faktum at flere land i forkant av krisen opplevde nasjonale skandaler. Her i Norge hadde vi lånefinansierte strukturerte spareprodukter og Terra-skandalen. Man brakte en alt for risikabel – og også uansvarlig - finansatferd ut til den jevne befolkingen. Det oppstod også en diskusjon om selgernes faglig kompetanse om produktene, i tillegg til en rekke etiske spørsmål. Dereguleringen som har preget finansmarkedene siste tiårene, har forutsatt at forbrukere sikres ved å få tilstrekkelig informasjon. Men forbrukere får i dag ikke nok informasjon om produktene i finansmarkedet. Disse markedene preges av asymmetrisk informasjon. Som det viste seg i Røeggen-saken:
Forbrukerne hadde her forventninger til et helt nytt – og komplisert produkt. De var overlatt til, ja helt avhengige av, stole på rådene fra banken. Vi synes det er alarmerende at banker og andre finansinstitusjoner i stor skala solgte spareprodukter, der sjansen for å få positiv avkastning var liten, og at andelen av lånefinansiering er så betydelig som den er. Forbrukerrådet mener Røeggen-saken viser at det et behov for et eget norsk finanstilsyn. For den norske finansnæringens største utfordringer synes å ligge i sparemarkedet.. I USA er hovedfokuset nettopp på kredittprodukter.
Obama har i sin ”Wallstreet reform” strammet inn reglene for bank – og finanssektoren, for å hindre nye finanskriser. Reformen vil innføre et utvidet offentlig innsyn, blant annet for å beskytte små investorer. Sentralt i reformen er etableringen av et eget uavhengig forbrukertilsyn med autoritet tilsvarende Federal Reserve, som svarer til Kongressen. I dag er finansmarkedet i USA overvåket av 7 forskjellige føderale byrå, mens reformen vil etablere et overordnet byrå med det forbrukerbeskyttende tilsynet som et likestilt organ, en ”Twin peaks” modell. Et tilsvarende norsk tilsyn må også føre produkttilsyn på de enkelte kredittproduktene - som de aktuelle spareproduktene.
Vi foreslår altså at det opprettes en tilsynsfunksjon for finansprodukter. Selgere av alle investeringsprodukter vil da måtte melde inn informasjon om produktet, slik som forventet avkastning, totalkostnader og risiko. Et aktivt tilsyn vil også innebære at produktene blir vurdert i forhold til god forretningsskikk - i forkant av lansering.. Og ikke i etterkant, når klagene og krisestemningen kommer. Aktivt tilsyn kjennetegnes av forebygging i stedet for brannslukking.
Det er dyrt å la være: I Fokus Bank-saken, som nettopp er avgjort i Oslo tingrett til beste for forbruker-kundene, var saksomkostningene for partene på til sammen ca 22 millioner kroner, hvorav ca 10 millioner var Fokus Banks egne saksomkostninger for å forklare sitt eget bankprodukt. Og det er også nesten 1800 klagesaker satt på vent i Bankklagenemda (BKN) i påvente av dom i Oslo tingsrett i Røeggen-saken. Bladet Dine Penger har beregnet at totaltapet for kundene på såkalte lånefinansierte strukturerte spareprodukter er tilnærmet 13 milliarder kroner. I samme tidsperiode har banken levert sine beste resultat.
Dersom alle disse sakene skal finne sin løsning i separate rettssaker, vil belastningen på samfunnet bli skyhøy - og langt utover de krav som klagerne har fremstilt. Dette er utgifter som et aktivt tilsyn kunne ha spart samfunnet for, dersom man hadde avklart hva som er akseptabel markedsatferd og informasjon til kundene, i forkant av at man lanserte produktene.
For i ettertid viser en totalvurdering at nettopp manglende forbrukerorientering og mangelfullt tilsyn har svekket egenkapitalen og eksistensgrunnlaget til flere internasjonale banker – og sånn sett nøret opp til det store smellet finanskrisen er blitt.
