Innlegg
Før lånekrisen i Hellas anslo de fleste at velstående land kunne ha en gjeld på minst 60 prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP). Norge er et av svært få land med et handelsoverskudd og vi er for tiden i en enestående situasjon i forhold til land vi naturlig kan sammenligne oss med. Under finanskrisen kunne dessuten Norge holde hjulene i gang ved å sprøyte inn kapital for å sikre aktivitet og arbeidsplasser.
Nå har imidlertid flere land så stor gjeld at spørsmålet blir hvor mye gjeld et land kan tåle før det går galt.
Det er ingen klar grense for når underskudd og offentlig gjeld blir for stor i forhold til den totale økonomien i et land. Japan har hatt en gjeld som overstiger 100 prosent av BNF i flere år uten at dette har forårsaket en finanskrise i landet. Også USA nærmer seg nå 100 prosent.
Problemet er imidlertid at når markedet begynner å tvile på at regjeringers budsjettpolitikk ikke kan vedvare uten stadig større underskudd blir situasjonen plutselig mye verre. For amerikanernes del er dette knyttet til en ny og kostbar helsereform og et forsvarsbudsjett som holder i gang to langvarige kriger.
Diagrammet over viser ulike lands strukturelle underskuddet i forhold til BNP (kilde: IMF). Det strukturelle underskuddet er den del av underskuddet som kan knyttes til mer permanente utgifter et land har i sine nasjonalbudsjetter. Det er derfor det strukturelle underskuddet som indikerer hvor vanskelig det vil være å foreta de nødvendige finanspolitiske grep som skal til for å sikre større balanse i økonomien.
Det er når den strukturelle gjelden vokser i forhold til et lands totale økonomi at varsellampene blinker hos analytikerne. I så måte er det flere land i Europa som ikke tåler særlig større totalgjeld før problemene tårner seg opp.
