Innlegg
Denne uka ble den funnet i Drammensvassdraget, og mye tyder på at ullhåndskrabben nå har etablert seg i norske vassdrag. Erfaring fra andre land viser at arten er svært vanskelig å bli kvitt når den først har fått fotfeste. Derfor er det viktig å stoppe ullhåndskrabben før den spres videre i Norge.
I forslaget til ny forskrift for innførsel og utsetting av fremmede arter som Direktoratet for naturforvaltning sendte ut på høring i mai, er det foreslått et forbud mot å sette ut ullhåndskrabber. Forslaget til forskrift pålegger også alle som driver aktivitet som kan føre til at krabben spres til nye vassdrag i Norge, et særlig ansvar for aktsomhet. Direktoratet for naturforvaltning utarbeider også handlingsplaner mot fremmede arter.
- Et styrket regelverk for innførsel og utsetting av fremmede arter er avgjørende for å få kontroll med slike uønskede fremmede. I tillegg må vi gjøre tiltak for å fjerne arter som har etablert seg, sier seksjonsleder Eva Degré.
Selv med et godt regelverk er det vanskelig å unngå at nye arter blir innført, og det kan være nesten umulig å fjerne arter som er etablert. -Det er spesielt vanskelig med arter som gyter i åpen sjø, som disse krabbene. Vi understreker derfor at arter ikke må blir satt ut på steder der de ikke hører hjemme, sier Eva Degré.
Ullhåndskrabben (Eriocheir sinensis) hører hjemme i Kina og Øst-Russland. Mest sannsynlig ble den innført til Tyskland med ballastvann rundt år 1900 og har senere spredd seg langs kysten sørover til Frankrike og Portugal og nord-vestover til England og Skandinavia. Den ble først oppdaget i Norge i 1976, og senere er det funnet enkelte individer. Krabben ikke har noen naturlig fiende i Europa, og arten ansees for å være en av de mest aggressive fremmede artene vi kjenner til i våre farvann. I Norsk svarteliste, som er en risikovurdering av fremmede arter, er ullhåndskrabben omtalt som en art med høy risiko.
Det er først og fremst to problemer med ullhåndskrabben, sier Eva Degré. – Den kan ødelegge naturen og tekniske installasjoner som vannledninger, og den utkonkurrerer våre hjemlige arter.
Ullhåndskrabbene kan gjøre betydelig skade der hvor de slår seg ned. De graver hull i bredden av elver og elevdelta, og har flere steder forårsaket erosjon. Massevandrende krabber har blokkert vannveier, drikkevannsinntak og vannkraftturbiner. Krabben forårsaker store økonomiske tap for fiskeindustrien ved at den fester seg i fiskegarn og spiser av fisk og åte. Den kan også skade oppdrettsfisk og -anlegg. I Tyskland er den anslått at ullhåndskrabbens ødeleggelser har kostet 80 millioner euro siden den først ble påvist i 1912.
Ullhåndkrabben påvirker også lokale arter svært negativt, den er konkurransedyktig og kan fortrenge andre arter. I Tyskland har den ført til redusert fiskebestand i flere elver. Klimaendringer kan få stor betydning for ullhåndskrabben i Norge. Forskning tyder på at en økning på bare to grader i vanntemperaturen kan gjøre arten stand til å etablere seg nord til Trøndelag.
Når fremmede arter først har etablert seg, kan det være både vanskelig og kostbart å gjøre noe med dem. Lakseparasitten Gyrodactylus salaris, som kom til Norge fra Sverige på lakseunger, fører for eksempel til tap og utgifter til bekjempelse på mellom 200 og 250 millioner kroner hvert år. Ved å regulere innføringen av fremmede arter, kan vi få bedre kontroll med også de uønskede artene som blir med på lasset. Et eksempel på slike blindpassasjerer er harlekinmarihøna, som første gang ble funnet i Norge i en forsendelse med hageplanten tuja, og brunsneglen, som trolig ble introdusert ved import av grønnsaker. Kilde: Direktoratet for Naturforvaltning.
