Innlegg
Sosialhjelp defineres som økonomisk hjelp til de fattige, arbeidsledige, funksjonshemmede og eldre samt finansiering av helsetjenester. Kan virkelig kapitalismens og de frie markedskrefters hjemland skal tukte vårt eget sosial-liberale paradis i sosialhjelp?
Sosialhjelp regnes normalt i forhold til et lands brutto nasjonalprodukt, og det er dette bl.a. OECD benytter for å rangere land i forhold til sosiale ordninger. Her havner Norge på i underkant av 30 prosent mens USA havner på godt under 20 prosent. Amerikaneren Stevn Levitt som blogger for The New York Times, har satt opp et litt annet regnestykke.
Skattesystemet som danner grunnlag et for velferdsordningene er forsjellig i Norge og USA. I Norge skattes de som mottar sosialstønad fire til fem ganger høyere enn hva tilfellet er i USA. I tillegg betaler norske sosialklienter skatt på forbruk som i gjennomsnitt også ligger fire til fem ganger høyere enn i USA. I tillegg gir USA flere skattefordeler til private og bedrifter som iverksetter tiltak for de fattige.
Et annet mål på sosialhjelp kan derfor være et netto offentlig sosialbudsjett relativt til brutto nasjonalprodukt. Da synker Norge med om lag 5 prosent mens USA stiger med 1 prosent. Norge ligger fortsatt foran USA, men bare med 4-5 prosent.
Forskjellen blir enda mindre dersom man tar med kjøpekraften til befolkningen i hvert land. Dette er vanskeligere å sammenligne, men Norge er i gjennomsnitt ansett for å være noe dyrere å bo i enn USA. Det betyr at et bidrag over sosialbudsjettet må være større i Norge enn i USA for å gi samme kjøpekraft. Regner man på netto kjøpekraft fra den sosialhjelpen man får, så kommer Norge og USA ut omtrent likt.
But wait, there is more! I Norge får vi vår pensjon fra det offentlige, mens i USA sparer man selv til sin pensjon, i all hovedsak igjennom den bedriften man jobber for. I tillegg sørger bedriftene i USA for livsforsikring og helseforsikring. For de som havner under fattigdomsgrenser, fordi de ikke har jobb og for eldre og uføre, finnes offentlige velferdsordninger. Selv om sosialhjelp i Norge er behovsprøvd, er det i realiteten bare de fattige i USA som virkelig nyter godt av sosialhjelpen fordi resten indirekte selv har finansiert den hjelpen de får gjennom sine private forsikringsordninger.
Konklusjonen skulle derfor bli at sosialhjelpen i USA er like stor som i Norge, og at den i tillegg hovedsakelig går til de som trenger det aller mest.
Problemet er imidlertid at velferd er mye mer ulikt fordelt i USA og langt flere lever under fattigdomsgrensen. Dette skyldes de store lønnsforskjellene og lavere skatt på inntekt og kapital. Selv om netto sosialhjelp i forhold til øket kjøpekraft kan være større for de aller fattigste i USA, er det for lite til å kompensere for at de fattige i utgangspunktet er mye fattigere. I forhold til levestandard vil derfor sosialklienter i Norge ha et forsprang på sosialklienter i USA.
