Innlegg
Det er gjort flere eksperimenter der profesjonelle aksjemeglere har forsøkt seg mot amatører og vilkårlige valg basert på terningkast. Resultatene er noe meglerbransjen ikke liker å snakke om. NHH har studert forskjellen i avkastning mellom aksjemarkedet og de fond som er basert på disse markedene. Resultatet er nedslående lesning for fondsmeglere:
- Sett under ett har ikke norske aksjefond levert meravkastning til investorene sine. Aksjefondene som gruppe har altså ikke klart å slå markedet, fastslår Lars Qvigstad Sørensen (bildet), doktorgradsstudent ved NHH.
De fleste aksjefond følger en aktiv forvaltningsstrategi. Det vil si at fondsmeglere aktivt gjør endringer i porteføljen av aksjer og investeringer i den hensikt å slå aksjemarkedet. Oljefondet, et av verdens største fond, følger en aktiv forvaltningsstrategi.
Dersom et fond klarer å slå aksjemarkedet kan dette være fordi man sitter på mer eller bedre informasjon eller har en kompetanse som gjør at man klarer å velge riktige aksjer til riktig tid. På kort sikt og for et begrenset antall fond vil imidlertid dette også kunne skyldes flaks. Dersom man imidlertid systematisk går igjennom et stort antall aksjer over lang tid vil et positivt resultat sammenlignet med aksjemarkedet bli så statistisk signifikant at flaks ikke kan forklare forskjellen.
Sørensen analyserte den aktive avkastningen norske aksjefond har oppnådd mellom 1982 og 2008. Resultatet av disse analysene viste at det ikke var tilstrekkelig forskjell statistisk til å kunne hevde at en mulig meravkastning for et fond skyldes dyktighet og ikke flaks.
En av grunnene til at nesten alle aksjefond tilsynelatende går så mye bedre enn aksjemarkedet er at de fondene med dårlig avkastning tas ut av markedet. Man skryter ikke av dårlige resultater, man fremhever sine gevinster.
Sørensen påpeker imidlertid at det ikke bare er uflaks som gjør at enkelte fond går dårlig. Dårlige fondsresultater er også et resultat av dårlig håndverk og skyhøye honorarer.
I og med at aktiv forvaltning krever fondsmegelere som følger markedet og aktivt må foreta beslutninger, blir dette en del av de honorarer kunde på en eller annen måte må betale. Mye av meravkastningen går derfor til å dekke honorarene, og kommer i mindre grad kundene til gode.
Sørensen påpeker at hans resultater ikke er helt entydige og generelle. Det finnes flere amerikanske aktive fond som gjennom mange år har slått markedet der det vanskelig kan forklares som statistisk tilfeldig. Men i Norge har ikke Sørensen påvist noe som indikerer prestasjoner utover det som kan tilskrives flaks.
Sørensen blir neppe veldig populær blant fondsforvaltere etter dette, men han retter et retorisk spark tilbake. Dersom fondsforvaltere på forhånd kan fortelle utviklingen av fond og markeder slik at man i ettertid kan etterprøve disse spådommene statistisk, ville man få et klarere bilde av i hvor stor grad innsikt og dyktighet spiller en rolle.
Erfaringsmessig er imidlertid synske lite lystne på å bli studert for nøye av forskere, og vi vil tro at de fleste fondsmeglere heller ikke er særlig lystne på å risikere at en karriere som fondsmegler går i vasken fordi kundene oppdaget at terningkast fungerer like godt ved valg av aksjer. Dessuten er terningkast billigere.
